SUBOTICA (NRK) Nå strømmer tusenvis av flyktninger over grensen mellom Serbia og Ungarn. De har funnet den nye bakveien til Europa.
Dette radioinnslag ble sendt på NRK P2, Urix på lørdag – 21. mars 2015.
Du kan høre innslaget her:
– Dette er jungelen i Serbia. Navnet på skogen er Chiklana. Vi har vært her i én uke. Men i natt skal vi dra…
Vi er på vei gjennom serbisk skog, det er stjernehimmel, kaldt og stummende mørkt. Bare lyset fra den lille lommelykten til Mahmood gjør det mulig å se noen skritt foran oss. En gruppe afhanere prøver å finne veien til Ungarn. Drømmen, selve målet for den lange og farlige ferden, ligger rett her borte.
Men man ser ikke grenser i mørket.
Grensevaktene derimot, de kan oppdage deg.
Kommer flyktningene seg over, er de innenfor EU og Schengen-området og kan bevege seg videre fra land til land uten stor fare for å støte på grensevakter, passkontrollører og politi. Det er på tide å gjøre klart for avmarsj i den lille leiren i skogen utenfor grensebyen Subotitsa.
– Vi har reist seks måneder. En lang reise. Vi er slitne nå. Jeg føler meg svak.
Hasain Ali er bare 17 år, men ser herdet ut som en voksen mann der han sitter foran bålet. Søppel og gamle klær ligger strødd overalt, blandet med støv.
På en hullete og skitten madrass ligger et annet lite barn og sover under en jakke.
– Vi er veldig nære. Vi skal til Ungarn. Etter Ungarn drar vi til Østerrike.
Lille Ali Raza på seks måneder har feber og vondt, det er nok en natt med mange minusgrader her under åpen stjernehimmel. I hele sitt korte liv har hun vært på flukt, sammen med familien sin fra Afghanistan. Ali Raza ble født underveis.
Nå sitter de sitter rundt leirbålet og venter på beskjed fra smuglerne for å gå videre.
Jeg føler meg i bedre humør nå. Nå er vi så nære målet vårt, sier Mahmood.
De fleste andre flyktninger risikerer livet over Middelhavet, men ikke familien Nadjafi. For nå er dette, den såkalte Balkan-ruten, iferd med å bli en ny, betydelig bakvei inn i Europa. For få uker siden strømmet 20.000 kosovoalbanere over her, nå er det afghanere, irakere, syrere og nord-afrikanere som er i flertall.
Det er krig. Og ryktene går om en grense som er dårlig bevoktet – og langt mindre farlig enn havet. Så – bare i år – er det ventet 50.000 asylsøkere over denne 180 kilometer lange grensen.
20 mil unna, i Budapest, sitter Erno Simon hos FNs høykommisær for flyktninger og kaller økningen på denne ruten den siste tiden for dramatisk.
– Vi ser en betydelig økning. Fra 2012 til 2014, på bare to år, har antall asylsøkere i Ungarn eksplodert fra rundt 2.000 til 43.000, forteller han.
Foran bålet i skogen, klarer ikke 25 år gamle Fatima Nadjahi å holde tårene tilbake når hun tenker på hva hun og datteren Gazal på fire år har sett og opplevd. Fatima gråter hver kveld. Den siste ukene har datteren bli mer og mer taus, mer og mer redd.
– Det har vært veldig hardt for meg og datteren min. Været er kaldt og alt er farlig for oss, sier hun.
I seks måneder har familien vært på flukt fra hjemlandet. Gjennom Afghanistan, Iran, videre til Tyrkia. Videre til Hellas og opp gjennom Balkan. Noen ganger med buss, men mest til fots gjennom skog, som regel på natten, for ikke å bli oppdaget.
De har opplevd sykdom – og de har ikke fått vasket eller stelt seg på så lenge de kan huske. De er blitt banket opp – og ranet av politi på veien. To er døde.
– Dere er veldig nær nå?
– Det er klart at vi er nære, men vi vet ikke hvilken vei vi skal gå. Hvor er veien til Ungarn? Skal gå den veien eller den veien? sier Mahmood.
Og det er her menneskesmuglerne kommer inn. Taxisjåfør Marko Jakovetio forteller om et velorganisert nettverk i distriktet som smugler mennesker for mellom 1000 og 2000 euro.
– De jobber veldig organisert, det er noen som forhandler, det er noen som kjører, det er noen som kjører foran immigrantene for å sjekke om det er politi, det er andre som blir kalt walkers, det er dem som tar dem med gjennom skogen, sier han.
Klokken går, det drar seg mot midnatt. Ingen lyd fra smuglerne. Det blir nok en natt i skogen.
Fatima Nadjahi er utslått av skuffelse. Nok en gang. Det er usikkerheten – og løgnene fra smuglerne som hun synes er verst med hele flukten:
– De sier vi skal i natt… Men så skal vi ikke dra likevel… Det er tungt, sier hun.
Follow