OUAGADOUGOU (FB) Ingen skilt peker til denne presidentgraven, det står ingen æresvakt her. Du finner bare søppel her. Og kjenner stank.
Noen mennesker dør aldri helt. De blir bare mer og mer levende, og viktige, jo lenger de har ligget begravd. Legenden og heltestatusen vokser. Og dermed også betydningen.
Slik er det med Thomas Sankara.
(Denne reportasjen sto på trykk i Fredriksstad Blad 30.4.2011. Den er nå oppdatert med de nylige siktelsene mot dem som kan ha drept Sankara).
Dette er den bemerkelsesverdige historien om en mann som ble president som 34-åring. Som snudde landet sitt på hodet på kort tid. Som talte de tidligere kolonimaktene og vesten midt imot. Som ble elsket av mange i folket sitt. Men som ble kuppdrept fire år senere, i 1987.
Og som nå bare kalles Afrikas Che Guevara.
– Han fortalte alltid sannheten. Var noe svart, så sa han svart. Var noe hvitt, så sa han hvitt. Han forsto hva folk ønsket seg og trengte, han gjorde noe, han handlet. Han var høyt respektert av folket, sier Bazie Brehiman (42).
Vi befinner oss midt i den travle hovedstaden Ouagadougou – en by som på mange måter er en gigantisk tettsted med 1,5 millioner innbyggere. Burkina Faso regnes som et av verdens fem fattigste land.
I Burkina Faso var det i påsken 2011 kraftige opptøyer og protester mot det sittende regimet og mot landets mangeårige enehersker, Blaise Compaoré. Like etter ble han tvunget ut av hovedstaden, og i 2014 ble han formelt avsatt da han forsøkte å bli gjenvalgt som president i ytterligere en periode.
De fleste i Burkina Faso føler seg sikre på hvordan Blaise Compaoré kom seg til makt og rikdom: Ved å sørge for at noen sprayet militærkompisen Thomas Sankara og andre topp- politikere med kuler en oktobernatt i 1987.
Denne uken kom nyheten om at Blaise Compaorés høyre hånd og etterretningssjef gjennom mange år, general Gilbert Diendere, formelt er siktet for drapet på Sankara, 28 år etter at drapet skjedde. Det samme er flere av Dienderes soldater. Og dermed peker flasketuten på Blaise Compaoré.
Oppdatering 2021: Blaise Compaoré er nå tiltalt for drapet.
Men spurte du noen i Ouagadougou i 2011 hvem som drepte Sankara, fikk du bare et nervøst smil og en finger over munnen til svar:
– Jeg vet ikke. Det er noe vi ikke snakker høyt om her. Det kan bety trøbbel, sier Brehiman lavt.
Vi bestemmer oss for å oppsøke graven til Sankara. Bazie Brehiman har en åttikubikker og vi tøffer gjennom byen, gjennom den kaotiske trafikken, inn i rikmannsområdene og forbi det enorme og nybygde palasset til president Blaise Compaoré.
Bazie Brehiman nekter å stoppe. Han er redd. Redd for sikkerhetsstyrkene.
– Vi ser ikke dem. Men de ser oss.
Vi kjører videre. Asfalt blir til støvete sand- og jordveier. Husene blir til små leirhytter med stråtak. Til slutt kjører vi inn i det som er en søppelplass.
– Det er der borte! roper Bazie.
Vi forsøker å kjøre mopeden gjennom fyllingen, men blir stoppet av en illeluktende elv. Stanken slår mot oss: Insekter, plast, og verst av alt: lukt av noe råttent, kanskje matavfall. Vi kommer oss opp på en høyde.
Og der, midt på fyllingen, ligger en gravplass!
Et tjuetall gravstener stikker frem mellom busker, småtrær og søppel. Alle er malt. Hvite og med et stort Burkina Faso-flagg.
Alle gravene her har den samme datoen for når døden inntraff: 15. oktober 1987.
Vi stopper ved graven som ligger foran alle de andre. Her ligger han. Afrikas Che Guevara.
«21. Desember 1949» står det på gravstenen. Det var da Thomas Sankara ble født, i landet som het Øvre Volta, styrt av koloniherren Frankrike. Hans far hadde kjempet for franskmennene under 2. verdenskrig – så veien til en militær karrière var kort. Etter at landet fikk selvstendighet in1963, gikk det fattige landet ved Sahara gjennom en periode med stor uro og mange kupp.
I 1983 var det Sankara som grep makten gjennom et kupp som brakte ham og flere av militærvennene hans til makten, blant annet Blaise Compaoré. I en alder av bare 34 år ble mannen en av de yngste statslederne i Afrikas og i hele verden gjennom historien.
Sankara, eller Tom Sank som han fikk som tilnavn, ble raskt en meget populær og elsket leder av mange. Han var ung, slank, kvikk og en vakker mann, på alle måter svært ulik de typiske afrikanske lederskikkelsene. Han likte å kle seg i stramme uniformer, med rød beret, og valgte ofte å løpe fra sted til sted fremfor å kjøre bil.
Men det var den praktiske politikken som skulle gjøre ham til noe mer. Noe av det aller første Sankara var å gjøre som president, var å ta fra alle ministrene – inkludert seg selv – flere av privilegiene, blant annet de store Mercedesene. I stedet fikk de hver sin Renault 5, den billigste bilen som var å oppdrive i Øvre Volta.
Og alle ministrene måtte kraftig ned i lønn.
Det ga jubel i gatene.
Deretter kom den ene reformen etter den andre. Sankara utfordret de tradisjonelle maktstrukturene. De rike og spesielt de tradisjonelle lederne, blant annet mange landsbyhøvdinger, vendte seg mot ham.
Bazie Brehiman husker 15, oktober 1987 svært godt. Nå står han her ved graven og forteller at han hørte skudd den ettermiddagen.
– I radioen fikk beskjed om å holde oss inne. Byen sydet av rykter. Folk ropte fra vindu til vindu. Ingen turde gå ut i gatene. Vi hørte skyting hele kvelden og langt på natt. Utover kvelden fikk vi høre at Sankara var skutt og drept. Vi trodde det ikke, det var helt uvirkelig, men vi fryktet det, forteller han.
Han var en av de mange tusen som dro ut til gravplassen på morgenen. 19-åringen hadde hørt på radio at presidenten var død – og at den nye presidenten het Blaise Compaoré. Kuppmakerne hadde valgt å dumpe og grave ned likene ved en søppelfylling.
– Jeg så jordhauger. Det var blod på bakken. Det var store folkemengder. Folk overalt. Folk gråt, de kunne ikke fatte hva som hadde skjedd. De ville ikke tro det, erindrer Bazie Brehiman.
I dag er de mange prosjektene til Sankara bare historie. Håpet er borte.
– I dag kjører alle ministrene Mercedes igjen, sukker Bazie Brehiman.
Follow