– Er det ikke skjønt da, frøken Sommer, å ha hele naturen for seg selv, flerfoldige kilometer?
(Denne kronikken sto på trykk i Morgenbladet i påskeutgaven 18. mars 2016 og i Fredriksstad Blad 23. mars 2016)
Livet på Hurumhei Høyfjellshotell i filmklassikeren «Fjols til Fjells» var enkelt i 1957. Fjellet lå der nesten uberørt. Det var høysesong og gjestelisten til hotellportiér Poppe (Leif Juster) var lang: Snart var det storinnrykk. Ferie i den norske fjellheimen, det var å dra på hotell.
I dag er det ikke like lett å ha naturen for seg selv. I takt med mer fritid og penger, har det å ha sin egen hytte på fjellet nærmest blitt en del av den norske folkesjela: Vi vil eie en del av naturen, av fjellet, og være der innimellom. For oss selv.
I mange typiske fjellkommuner har det vokst frem store hyttelandsbyer langt ute i den dyrebare naturen. Veier, vann og kloakk baner seg inn i den norske fjellheimen. Og det gjør selvsagt noe med bildet av det urørte Norge. I dag finnes det over 423.000 fritidsbygninger i landet. Tallet har økt med over 40.000 på ti år, ifølge SSB. Og mange flere skal det bli.
Flere kommuner planlegger nye, store hyttefelt. Grunneiere selger unna naturtomter, og utbyggerne setter press på kommunene. Som lar seg friste av fremtidig eiendomsskatt. Nasjonale eller regionale retningslinjer og en overordnet, gjennomtenkt hyttepolitikk er vanskelig å få øye på.
Det er «Leve Toten!»
For et par uker siden var jeg på vinterferie i Alpene. Det har blitt mange turer dit de knappe to årene jeg har bodd i Østerrike. Det er vill, vakker natur med høyreiste berg. Koselige landsbyer og pittoreske bondegårder i fjellsidene. Et paradis for alle som elsker fjellet.
Ganske likt Norge, med andre ord.
Men ikke helt.
Da vi kjørte gjennom VM-landsbyen Ramsau og dalen opp til Filzmoos, var det én stor forskjell som slo meg: Det er knapt en eneste privathytte her. I solvendte åssider, der det mange steder i Norge kan ligge tjukt med hytter, er det ofte bare skog og gårder å se i den østerrikske fjellheimen.
Oppe på fjellet, er det like tomt.
Mange alperegioner har innført strenge restriksjoner mot hyttebygging. Den vanlige måten å feriere på, er derfor å ta inn på et hotell, pensjonat, leilighetshotell eller i hybelleiligheter hos private.
Det gjør at landsbyene, dorfene, er fulle av tilreisende som ikke bare forsvinner inn på en hytte mange kilometer unna og blir borte i skogen. Nei, turistene både bor, spiser, handler og skaper liv og røre der de er – i tettstedene. Det er overnattingssteder overalt, for ikke å snakke om restauranter, cafeer og butikker.
Resultatet er ikke vanskelig å få øye på: I utallige landsbyer er det en sterk turistnæring som skaper aktivitet og arbeidsplasser. Lokalbefolkningen tjener penger, det gjør tettstedene attraktive og ikke rent få kan kombinere turistgeskjeften med blant annet gårdsbruk. Alt dette er med på forhindre fraflytting: Det er god distriktspolitikk.
Østerrikske landsbyer og tettsteder har få hytter, men er til gjengjeld spill levende.
Turistgrunnlaget i Alpene er selvfølgelig større enn i Norge, og det er ikke uten videre lett å sammenligne. Jeg ser den. Men kanskje har vi noe å lære? For også i Norge hadde vi en sterk hotelltradisjon for bare noen tiår siden. Å ha egen hytte på fjellet, var ikke vanlig for nordmenn flest.
Når vi nå ser hvordan mange norske fjellområder er blitt – for ikke å snakke om kystlinjen – er det all grunn til å stoppe opp og spørre seg: Er det slik vi vil ha fjellet vårt, kysten vår – naturen vår – og ikke minst bygdene våre? Og ikke minst: Når Norge og verdenssamfunnet har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene, er det god klima- og miljøpolitikk å først bygge millioner av spredte kvadratmeter, for så la dem stå tomme gode deler av året?
Og når folk først drar på hytta, er det alltid med bil. Å reise med tog eller buss er ikke mulig når eiendommen ligger langt unna dalen. Hver fredag og søndag i vinterhalvåret kveles norske daler i saktegående trafikk og køer.
Det er på tide å spørre hvilken hyttepolitikk som er best for Norge, naturen og miljøet – og ikke for den enkelte. Og hva som er god næringspolitikk for lokalsamfunnene og distriktene i Norge. Er det riktig å delegere vernet av naturen til kommunene?
Hvis miljø, natur, turisme, samferdsel og allemannsretten er av overordnet interesse, hvorfor tar ikke staten et tydeligere grep?
– Norge har ingen nasjonal hyttepolitikk, sa Bjørn Kaltenborn ved Norsk Institutt for naturforskning til NRK i fjor. Den store debatten uteble. Da også.
I Østerrike har få hytter ikke skremt turistene. Folk strømmer ut i naturen. I 2014 besøkte hele 37 millioner turister alpelandet, både østerrikere og andre, både sommer og vinter.
– Det samfunnet ikke ønsker er «cold beds». Privathytter står tomme ganske ofte. Det er sløsing med areal, gir store inngrep i naturen og er dyrt og lite samfunnsøkonomisk. I Østerrike forsøker vi å samle gjestene for å få utnyttet ressursene best, forklarer Maria Wottawa den østerrikske hotellforeningen, ÖHV.
Da Østerrike skulle inn i EU i 1995, var man redd for at fjellheimen og dyrket mark skulle bli kjøpt opp – og at kulturlandskapet ville bli ødelagt. Flere delstater – som Tyrol og Salzburg – begrenset mulighetene for salg av tomter og bygging av fritidsboliger. I dag finnes det bare drøyt 25.000 privathytter i hele Østerrike med 8,5 millioner innbyggere.
Norge har 17 ganger flere.
Også Sveits har innført strenge restriksjoner mot nybygging. I 2012 sørget en folkeavstemning for å dra i håndbrekket. 400.000 hytter var reist i landet de siste tiårene.
– Vi har allerede ødelagt mye av naturen, sa en av pådriverne, Franz Weber, til Bloomberg News.
Å bremse byggingen i Norge er selvsagt ikke lett. Ønsket om hytte på fjellet er stort. En delvis byggestans kan føre til at prisene øker kraftig. Det er utfordrende. Men en restriktiv, nasjonal hyttepolitikk vil være bra for natur og miljø. Og kan blåse ytterligere liv i hotellnæringen og i bygder gjennom utleie, restaurantvirksomhet og flere arbeidsplasser.
Tomt for besøkende blir det uansett ikke.
Follow