WIEN (Dagsavisen) Det var en triumfens dag for Adolf Hitler, stående på balkongen til keiseren i regjeringskvartalet Hofburg, hyllet av hundretusenvis av østerrikere på Heldenplatz – i byen hvor han ble latterliggjort og ydmyket 25 år tidligere.
Av Roy Freddy Andersen
(Kommentaren ligger på Dagsavisens hjemmeside her.)
I går kveld, 8. mai, var den samme plassen i hjertet av Wien fylt med tusenvis av mennesker i den såkalte Gledesfestivalen for å feire 70-årsdagen for Nazi-Tysklands endelikt, Østerrikes frigjøring og slutten for 2. verdenskrig i Europa. Politikere, kunstnere og tidsvitner var samlet for å minnes, blant annet til toner fra Wienersymfonikeren og Ludwik van Beethovens 9. symfoni.
Kontrastene til Hitlers inntog og Anschluß i 1938, kunne knapt ha vært større.
Minnesmarkeringen var også en god anledning til å reflektere over landets egen problematiske og dystre historie, en fortid som i tiår etter krigen ble feid under teppet: For var ikke Østerrike og innbyggerne ofre for Hitlers brutalitet, slik den offisielle versjonen ville ha det til og som mange trivdes godt med?
Eller var de medløpere og delaktige i krigen og de grusomme overgrepene?
– Da jeg gikk på skolen og universitetet på 1960-tallet, lærte vi ingenting om jødeutryddelsen eller nazitiden. Dette var fortsatt for vanskelig til å kunne bli et offentlig samtaletema, fortalte generalsekretær Raimund Fastenbauer i den jødiske foreningen i Wien da jeg møtte ham for en liten tid tilbake.
Allerede i 1934 fikk Østerrike sin egen fascistregjering, og Hitler hadde mange og mektige sympatisører i regjeringsapparatet i Wien, noe som gjorde annekteringen av Østerrike 12. mars 1938 til en godt forberedt parademarsj. Allerede dagen etter var store deler av politistyrken i Wien utstyrt med armbind med hakekors.
– Østerrike har kommet hjem! proklamerte Hitler, til øredøvende jubel fra de over 250.000 menneskene som hadde kommet for å ønske den tyske diktatoren velkommen til Wien.
800.000 østerrikere tjenestegjorde i tyske Wehrmacht og ytterligere 150.000 i Waffen-SS. En av dem, Kurt Waldheim, skulle bli FNs generalsekretær og Østerrikes president fra 1986 til 1992.
Jødene var en betydelig del av Wien og det gamle storriket Østerrike-Ungarn og senere Østerrike. På 1920-tallet bodde det hele 200.000 jøder bare i Wien, etter krigen var det bare noen hundre igjen. 65.000 var blitt drept i Holocaust, resten hadde klart å flykte. Mange østerrikere var delaktige i utryddelsen og deporteringen, og østerrikske offiserer var å finne i en rekke sentrale posisjoner i den tyske krigsmaskinen.
Dette fikk liten oppmerksom i Østerrike helt frem til det raste skjeletter ut av skapene i forbindelse med Waldheim-avsløringen på 1980-tallet.
– Det har vært en viktig del av jobben med å skape en ny østerriksk identitet etter krigen, å skyve alt ansvar og skyld på Tyskland, sier historieprofessor Oliver Rathkolb til Deutsche Welle.
For mange var Adolf Hitler en redningsmann og frigjører, men det var også mange som foraktet ham og som rømte landet, i frykt for eget liv eller i protest mot den vulgære og fremmedfientlige retningen som nazistene sto for. Politikken til nasjonalsosialistene sto i grell kontrast til det multietniske, liberale og kulturdyrkende Wien som keiseren hadde vært en eksponent for.
I sin bok “Hitler’s Vienna” beskriver Brigitte Hamann på fremragende vis de ideologiske brytningene i Wien og i Østerrike ved inngangen til 1900-tallet, som ikke minst påvirket og formet Hitlers verdenssyn da han som ung bodde i Wien. Den gang var Østerrike i union med Ungarn. Østerrike-Ungarn var en verdensmakt, et enormt, multietnisk rike som huset 11 ulike språk og som strakte seg fra Sveits i vest, til Sarajevo i sør, til Krakov i nord og Lvov (Lemberg) i nordøst, langt inne i det som er dagens Ukraina.
Som hovedstad i dette riket var Wien en av de viktigste verdensbyene, et sted der det det kokte med handel, diplomati, ulike folkeslag, språk, kunstuttrykk, ideer – og motsetninger.
Unge Hitler, som kom fra mer landlige strøk i Østerrike, foraktet etterhvert kosmopolitiske Wien, og det ekskluderende borgerskapet han selv aldri ble en del av. Wien var en pøl med jøder og slavere, mente Hitler, som i likhet med mange andre tyskspråklige østerrikere søkte havn i den pan-germanske ideologien som hadde vokst frem mot slutten av 1800-tallet. De beundret det rene tyske, det nasjonale, og for dem lå lojaliteten mer hos keiser Vilhelm II i Berlin enn hos den langt mer liberale keiseren Franz Josef i Wien.
Det var i dette landskapet at Karl Lueger trådte frem. Wiens borgermester fra 1897 til 1910 var en viktig inspirasjonskilde for Hitler og andre nasjonalsosialister, med sine stadige utfall mot jøder og liberale. Når storriket Østerrike-Ungarn kollapset etter 1. verdenskrig, forvant en viktig del av landets identitet. Det førte til at mange så den andre veien – mot Tyskland og tysk forening. De følte seg tyske, ikke østerrikske.
I to verdenskriger kjempet tyskere og østerrikere skulder til skulder. Noen hadde ikke noe valg, andre gjorde det med liv og lyst.
Først på 1980-tallet ble det nasjonal og ikke minst internasjonal oppmerksomhet rundt landets fortid med Waldheim-avsløringen. Det markerte starten på en prosess som har ført til at det offisielle Østerrike i dag ikke tildekker sin egen fortid.
Barn blir sendt på ekskursjon til konsentrasjonsleirer for å lære om overgrepene, og landets fascistiske fortid er både pensum og samtaletema.
Den brunstripede, høyrepopulistiske og omstridte Jürg Haider er død og begravet, men hans parti FPÖ er fortsatt en politisk kraft i landet. De fikk over 20 prosent av stemmene ved siste parlamentsvalg. Nå ser landets ledelse nye faresignaler. President Heinz Fischer advarte mot fremveksten av høyreekstreme krefter da han i forrige uke feiret 70-årsdagen for opprettelsen av det moderne Østerrike.
Samtidig tok han et hardt oppgjør med landets fortid.
Presidenten slo fast det var mangel på motstand og det faktum at mange østerrikere “så bort” og ikke tok til motmæle mot de høyreekstreme kreftene på 1930-tallet, som gjorde det lett for nazistene å gjennomføre sine grusomheter. Fischer oppfordret dagens østerrikere til å resolutt motsette seg spirene til de samme holdningene som førte til landets omfavnelse av Adolf Hitler i 1938.
– Mange østerrikere var utvilsomt motstandere og ofre for nazistenes system, men en deprimerende stor del var sympatisører, støttespillere og selv hensynsløse gjerningsmenn, sa Heinz Fischer.
Follow