SLÅSS MOT DØDSANGSTEN

VI MENN – Den har gjort idrettsutøvere til søkkrike legender. Men den har også maltraktert topptrente kropper, lemlestet og lagt karrièrer og store drømmer i grus. Die Streif – utforløypa i Kitzbühel – er idrettens verste skrekkøvelse.

(Denne reportasjen sto på trykk i Vi Menn, 19. januar 2016).

– Når du står ved start, kikker ut – og løypa går rett ned som et stup. Og langt der nede i dalen ser du sykehuset som lyser opp. Da kjenner man dødsangsten. Den som ikke er redd da, er en fare for seg selv. Da er man ikke modig, men idiot…

Lasse Kjus blir stille og ettertenksom når han husker tilbake til sine mange starter i den brutale og svært krevende utforløypa i Kitzbühel i Østerrike. Ingen andre alpintraseer i verden er så krevende og farlige – få andre idrettsarenaer i verden, uansett sport, er så myteomspunnet som nettopp det klassiske Hahnenkamm-rennet i Kitzbühel.

Her må alpinistene gjennom voldsomme fall, ekstreme hastigheter og svært krevende hopp og rå svinger. Og uten å kjøre helt på kanten av hva som er forsvarlig, uten å stå så fort at man risikerer livet, kan du bare glemme å komme topp-ti her.

Kitzbühel er utforløypa som skiller menn fra mus.

Dette er utforbakken hvor idrettsutøvere blir til gladiatorer.

– Det er brutalt. Enkelt og greit. Helt brutalt…, sier Lasse Kjus til Vi Menn.

Fredag 22. og lørdag 23. januar braker det løs igjen. 76 år etter at det hele startet i “Die Streif”, står Norges fartshåp Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud klare. De kjemper for norsk seier i super-g og ikke minst i utforrennet, selve Hahnenkamm-rennet, en av idrettens mest klassiske konkurranser.

Den har fått tilnavnet skisportens Formel 1.

En seier her henger like høyt for mange som gull i VM eller OL.

– Det er som å få navnet sitt på Walk of Fame i Hollywood. Bare enda bedre, mener Aksel Lund Svindal.

Det var på slutten av 1800-tallet at skigale østerrikere begynte å konkurrere i de høye fjellene rundt Kitzbühel i Tyrol, ved de østerrikske alpene. I starten av 1930-årene var også damene med – og det årlige rennet ble døpt Hahnenkamm-rennet.

I 1937 ble Hahnenkahm-rennet for første gang arrangert i Die Streif, i dagens trasé, men da manglet den noen av seksjonene som har kommet til gjennom årene. Uansett: Helt fra dag én har rennet vært en kamp mot naturen – med livet som innsats.

De første årene var rennet ikke noe annet enn en veldig bratt og smal løype tvers gjennom skogen, ned heng og fjellsider. Løperne kjørte rett ved skogkanten. De suste forbi publikum som noen steder sto helt inne i løypa. Få meter unna traseen sto trærne, og det var ingen sikkerhetsgjerder, nett eller annet som kunne redde dem hvis de kjørte ut.

Og på toppen av hodet, satt det som regel en topplue. Aldri noen hjelm.

Helt fra de første årene har Hahnenkamm-rennet vært i en særklasse. Hastighetene i deler av løypa er opp mot 150 km/t – og de lengste hoppene er på opp mot 70-80 meter. Flere steder er fallet i løypa i praksis 90 grader, altså rett ned.

Så lenge som helt frem til 1970-tallet var det eneste sikkerheten langs deler av løypen høyballer og pinnegjerder. Farten var nesten like høy som i dag, så krasjet du, sto livet på spill. Hahnenkamm-rennet hadde begynt å få ry på seg som det grommeste av det gromme innen spisport. Tusener av skifans begynte å strømme til den lille landsbyen hvert år for å være med på spenningen – og ikke minst partyet.

Kitzbühel ble ensbetydende med gale skiløpere, kjendiser, jetset, penger, champagne, damer og ville fester hele natten.

Og den største stjernen av dem alle: Østerrikeren Franz Klammer.

Utforlegenden som vant tre strake utforrenn i Kitzbühel på 70-tallet, i 1975, 1976 og 1977. Og som slo tilbake hele åtte år senere – og tok sin fjerde Hahnenkamm-seier, i 1984.

– Kitzbühel er en myte som er vanskelig å forklare. Da jeg først fikk se løypen som ung gutt med egne øyne, og jeg sto der, fikk jeg sjokk. Fordi det overskriver alt man kan forestille seg. Man kan ikke trene på Die Streif. Det er ingen andre løyper i verden som minner om den, forteller Klammer til magasinet TvSpielfilm.

– Hvordan var det å stå på start første gang?

– Jeg kjente en sterk frykt. De må være gale, tenkte jeg.

I fjor kom dokumentarfilmen Steif – one hell of a ride, som tar for seg mytene, løperne og de ekstreme farene i Kitzbühel. En av de dem som er intervjuet er Norges regjerende apinkonge, Aksel Lund Svindal. Han vant Super-G-rennet i Kitzbühel i 2013, men jakter fortsatt på sin første utforseier her. Først da er han blant legendene.

Det er kanskje den helt, helt ekstreme starten som er det mest skremmende ved Hahnenkamm-rennet. Når du ved start med ski på bena, og det har denne journalisten gjort, kikker du rett ned flere hundre meter i det som er så bratt at det oppleves som fritt fall. Før du langt der nede ser at løypa går krapt til venstre, nesten 90 grader, mot Mausefalle.

Og det er så godt som speilblank is hele veien. Det er nesten umulig å bremse. Da kjenner du frykten griper deg – i hele kroppen – og den er lammende.

Så er du smart, tar du av deg skiene her.

Og tar heisen ned…

De gale menneskene som tør å sette utfor, er oppe i over 100 km/t i løpet av sekunder.

– Det handler om å kommer seg gjennom – like hel. Så tøff er den løypa. Den er ikke lik noen andre i verdenscupsirkuset. Jeg bruker mye tid på inspeksjonene. Løypa er forskjellige fra år til år: hvor mye is er det, hvor godt sitter skiene, hvordan er temperaturen? Så beregner jeg farten og hvor lange hoppene vil bli, når jeg skal legge over og starte neste sving. Det er ingen tid til å tenke underveis, sier Lund Svindal i filmen.

Didier Cuche er kongen av Kitzbühel. Hele fem ganger han han seiret:

– De første gangen jeg sto ved start i Kitzbühel, var jeg virkelig redd. Jeg hadde fem kjørere før meg. Fire av dem krasjer, og tre måtte på sykehus. Jeg sa til meg selv: Hvordan kan jeg komme til mål hvis de beste krasjer? Jeg hadde bare lyst til å rygge ut av startboksen og ta skiheisen ned, sier han i filmen Streif.

Ingen har vunnet Hahnenkamm-rennet uten å kjøre helt på kanten av hva som er forsvarlig, med maksimal risiko hver av de 3312 meterne. Gjennomsnittsfarten gjennom hele løypa er på drøyt 100 km/t. Å safe er umulig – og det er her hemmeligheten ligger:

Å vite akkurat hvor fort du kan slippe seg ned, før kreftene du utsettes for blir for store. I enkelte svinger og kompresjoner, er kraften helt oppe i 3,5 G – mer enn det astronauter utsettes for i romskip som tar av.

Da er det kun ekstrem muskelstyrke som gjelder for ikke å klappe sammen.

Det har ofte skjedd mot slutten: Da kommer løperne over Hausbergkanten, dødsslitne i bena. Men de må holde koken noen hundre meter til for å kjøre inn til god tid. Farten øker for hver meter, mot målhoppet, den nærmer seg 150 km/t.

Men bena er full av melkesyre.

Da er det ekstra lett å falle litt mer sammen enn man bør i en sving eller kompresjon.

Så det var her, ved målhoppet, sveitseren Daniel Albrech kom bakpå i det 70 meter lange svevet og ble kastet som en dukke nedover bakken i 2009.

Og ble liggende livløs i løypa, rett foran målseglet.

I et av de mest dramatiske fallene til dags dato.

Under trening før utforrennet i 1996 kom Lasse Kjus over den fryktede Hausbergkanten og inn mot den siste delen av løypa. I et brøkdel av et sekund, mister han balansen og raser rett inn i sikkerhetsnettet i over 100 km/t.

Han blir liggende livløs. Minutter etter blir han løftet bort i helikopter.

Var karrieren til alpinstjernen over? I media og i Norge holdt mange pusten…

– Jeg husker jeg lå på sykehuset, men ikke noe av fallet. Det var etter Hausbergkanten at jeg kom inn i en kompresjonen og tok en salto ut av den. Jeg har ikke peiling hvordan det skjedde. Men jeg fremdeles stiv nakke etter fallet, forteller Kjus, som altså har to utforseirer og tre kombi-seirer i Kitzbühel.

– Har du være redd for å dø?

– Ja, og det er ofte rett før du starter at denne dødsangsten kommer. Man kjemper mot en redsel som lugger i bunnen av deg. Men hvis du ikke har denne frykten, er man farlig mot seg. Man er helt nødt til å kjenne sine begrensinger og vite akkurat hvor mye gass man kan gi underveis. Hvis du kjører bra og sier at du ikke har vært redd, da ljuger du…

– De farligste er de som ikke har krefter og ferdigheter til å kjøre bra , men som hiver seg utfor likevel.

PS: Noen dager etter at denne reportasjen sto på trykk, ble Hahnenkamm-rennet 2016 arrangert i den klassiske Die Streif-traseen i Kitzbühel. Aksel Lund Svindal falt stygt i over 100 km/t etter Hausbergkanten (samme sted som Lasse Kjus falt i 1996) og raste inn i sikkerhetsnettet. Han rev av korsbåndet, måtte opereres og er ute for resten av sesongen. Like før hadde østerrikerne Georg Streitberger og Hannes Trinkl falt på nøyaktig samme sted. Også Streitberger fikk revet av korsbåndet. Rennet ble utsatt flere ganger på grunn av vind og de mange alvorlige fallene og skadene.

Tidligere samme uke, under trening, falt Max Franz og skadet seg i løypa.

Fakta og Verd å vite om Kitzbühel-utforen:

Norske seirer i Kitzbühel (Med 2016-vinnerne):

• 2016: Henrik Kristoffersen, slalåm
• 2016: Aksel Lund Svindal, Super-G
• 2015: Kjetil Jansrud, utfor (kort løype).
• 2013: Aksel Lund Svindal (super-G).
• 2004: Lasse Kjus (utfor).
• 2002: Kjetil Andre Aamodt (kombinasjonen).
• 2001: Kjus (kombinasjonen).
• 2000: Aamodt (kombinasjonen).
• 1999: Aamodt (kombinasjonen).
• 1999: Kjus (sprintutfor).
• 1998: Aamodt (kombinasjonen).
• 1997: Kjus (kombinasjonen).
• 1994: Kjus (kombinasjonen).
• 1990: Atle Skårdal (sprintutfor).

*Seirer i utfor er uthevet. (Lasse Kjus’ seier i 2004 var et ekstrarenn (utsatt fra Bormio). Det betyr at ingen nordmenn ennå har vunnet det klassiske, terminfestede Hahnenkamm-utforrennet i ordinær lengde).

De verste ulykkene:

• Todd Brooker, Canada, falt stygt under trening i 1987 ned mot målområdet. Han ble kastet som en filledukke rundt og rundt mange hundre meter nedover i løypa. Den tidligere Kitzbühel-vinneren (1983) ble hardt skadet og måtte legge opp.
• Bernhard Flaschberger, Østerrike, raser i 1982 inn i nettet og det hele ser tilsynelatende udramatisk ut. Helt til tv-kameraene fanger ham opp og vi kan se armen ligge vrengt – bak på ryggen hans!
• Brian Stemmle, Canada, var nettopp kommet tilbake etter kneskade da han i 1989 holdt fint driv nedover Hahnenkamm. Så kom han for nær sikkerhetsnettet i over 100 km/t, hektet skien, og ble slengt rundt med en voldsom kraft. Bekkenet ble revet opp og han fikk store indre blødninger og skader. Var døden nær, men klarte senere å komme tilbake som skiløper.
• Chad Fleischer fra USA trodde han skulle vinne i 1995 da bare noen få hundre meter gjensto. Han forsøkte å hoppe tidlig over den beryktede kanten ved Zielschuss, men kom fullstendig bakpå i luften og landet voldsomt. Fikk store kneskader.
• Scott Macartney, USA, 2008 (USA) ble også offer for det siste hoppet før målgang. Maccartney fikk rotasjon i luften og landet med skiene på tvert av fartsretningen. I over 140 km/t. Det ga en voldsomt krasj og rotasjon. Han mistet bevisstheten og ble lagt i kunstig koma.
• Daniel Albrech, 2009: Nok en ulykke rett før mål. Sveitseren kommer i svært høy fart på trening, i 138 km/t, men bommer på kanten ved målhoppet, kommer bakpå, blir tatt av luften og svever over 70 meter i luften før han lander brutalt og blir kastet rundt og rundt. Får hode- og lungeskader og blir holdt i kunstig koma i tre uker.
• Hans Grugger, Østerrike, var nær ved å dø i 2011 da han ved hoppet og inngangen til  Mausefalle i 2011, fikk rotasjon, og landet svært brutalt og ble kastet rundt mange ganger. Før han skled livløs nedover det stupbratte partiet. Han fikk store rygg- og hodeskader og ville trolig ha dødd om han ikke så raskt kom til sykehus. Måtte legge opp.

Fakta om Die Streif:

• Høyde ved start: 1665 moh.
• Høyde ved mål: 805 moh.
• Høydeforskjell: 860 meter.
• Løypelengde: 3312 meter.
• Gjennomsnittsfall: 27 %.
• Maks fall: 87 %
• Lengste hopp: 80 meter (Mausefalle og målhoppet).
• Maks fart: 145 km/t (ved målgang).
• Gjennomsnittsfart: 103 km/t
• Løyperekord: Fritz Strobl, Østerrike, 1997: 1.51,58

Follow