WIEN (Dagsavisen): Ambisjonene var skyhøye: De ville ikke bare bygge en helt ny by. De ville bygge et helt nytt samfunn – og et helt nytt menneske.
Denne artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 25. august 2019.
Året er 1919. Wien, som for få år siden var en av de sentrale byene i verden, slikket sårene etter det brutale nederlaget i 1. verdenskrig: Det voldsomme multi-etniske riket Østerrike-Ungarn var gått i oppløsning. Keiser Frans Josef, som hadde styrt landet siden 1848, var død. Men fortsatt strømmet soldater og andre fra hele det gamle keiserriket til metropolen med sin vakre Ringstrasse.
Millionbyen lokket fortsatt mer enn de nye, fattige statene som oppsto. Men det var ingen jobb å få her heller. Det var ingen steder å bo. Fattigdommen og nøden var skrikende. Krigen hadde knekt ryggen på det østerrikske økonomien. Men kanskje verre for mange: Stoltheten.
Det var i dette klimaet, inspirert av sosialistiske ideer, Marx og Engels, men også av helt nye tanker om helse, likestilling, medbestemmelse, samfunnsøkonomi, skatt, arkitektur, psykologi og pedagogikk, at det sosialdemokratiske miljøet og partiet i Wien vegeterte. Raskt vokste de frem, før, under og etter 1. verdenskrig.
Gjennombruddet kom under lokalvalget i Wien 4. mai 1919. For første gang stilte kvinner og alle menn med fulle rettigheter ved valgurnene. Sosialdemokratene gjorde rent bord med 54,5 prosent og fikk rent flertall. Opp på podiet steg hærføreren, Wiens nye røde borgermester, Jacob Reumann, og erklærte starten på et nytt samfunn.Revolusjonen kunne begynne. Med tankekraft, optimisme og nye ideer. Ikke våpen.
– De tenkte stort, de ville gjøre alt på nytt. Men de hadde ingen klare ideer om hvordan de skulle klare dette. Dette var et storstilt eksperiment, fordi ingen hadde gjort dette før dem. Det fantes ingen tydelig modell. Ja, det var en revolusjon på mange måter, men ikke en tradisjonell revolusjon. Skulle de gjøre som de moderate sosialdemokratene i Berlin? Eller som kommunistene i Moskva?
Wien valgte en mellomvei. Sosialistene her ønsket å transformere, å forandre samfunnet fra innsiden, ikke ødelegge det som hadde vært. Historiker Werner Michael Schwartz ved Universitetet i Wien, er kurator for utstillingen «Das Rote Wien 1919-1934» – Det røde Wien – ved Wien Museum. Han viser oss rundt i lokalene, rett over gaten for det prangende rådhuset. Han forteller om de mange bildene, tekstene, fanene, plakatene og de røde flaggene som skulle prege Wien helt frem til fascistene grep makten i landet og kastet de røde fra makten i hovedstaden i 1934.
Epoken skulle komme til å inspirere sosialdemokrater fra hele verden. Wien ble et sosialdemokratisk utstillingsvindu som preget arbeiderbevegelser og partier i mange land. Hit strømmet delegasjoner og journalister fra hele kloden for å se og lære. Fra Norge kom blant annet Einar Gerhardsen på flere kortere opphold og lot seg begeistre.
Ikke fordi Wien var den eneste sosialdemokratiske hovedstaden i Europa. Kanskje heller ikke fordi den østerrikske hovedstaden var en av de aller første der de røde styrte.
Men fordi de hadde de mest omfattende reformene. Og trolig aller viktigst: Mange av reformene virket.
På de 15 årene sosialdemokratene satt ved makten, fikk de bygget 65.000 nye boliger. Ikke i drabantbyer utenfor sentrum, men også helt nye, moderne boligkvarterer i byen. De hadde reformert skolen, folkehelsearbeidet, skatteleggingen, kvinnenes plass, byarkitekturen, kollektivtransporten. For å nevne noe.
– Det var mange grunner til at det sosialdemokratiske eksperimentet fungerte så godt i Wien, mener Schwartz, som peker på boligbyggingen som den aller største suksessen. I dag – 100 år senere – i en by som fortsatt er rød og styres av sosialdemokratene, er nettopp boligpolitikken selve grunnsteinen i hovedstaden som ti år på rad er blitt kåret til verdens beste by å bo i.
Flere av prinsippene fra 1919-1934 gjelder fortsatt: Det er det offentlige som skal sørge for å bygge boliger, ikke først og fremt de private. Og igjen kommer journalister og delegasjoner fra hele verden for å studere hva Wien gjør så godt. Mer om det senere.
Schwartz tar oss tilbake begynnelsen av det hele. Til slutten av keisertiden og et land som var blitt styrt av en konservativ elite i mange hundre år. Wien var en smeltedigel i Europa, hvor folk, ideer og nye revolusjonære tanker møttes og ble diskutert på de mange wienercaféene og på de mer folkelige ølstuene. Her spiret antisemittisk og nasjonalsosialistisk tankegods sammen med sosialisme, kommunisme og liberalisme.
Kanskje var det ikke tilfeldig at i 1913 bodde både Adolf Hitler, Josef Stalin, Sigmund Freud, Leo Trotskij og Josef Tito samtidig i denne stuingen av ideer. I årene etter 1900 satte kunstnere som Egon Schiele, filosofer som Ludwig Witgenstein og arkitekter som Otto Wagner og Albert Loos sine preg på det intellektuelle og kunstneriske Wien.
Så kom første verdenskrig. Krigen skulle komme til å koste landet dyrt. De økonomiske nedgangstidene skapte stor sosial uro i Wien og i mange andre byer. For å stagge protestene, bestemte regjeringen seg for å fryse leieprisene. Kombinert med stor inflasjon, var det straks ingenting å tjene for eiendomsutviklere. Boligbyggingen stoppet helt opp, mens stadig flere strømmet til Wien, forklarer historiker Werner Michael Schwartz:
– Bolignøden var så akutt at arbeidere begynte å ta land, bygge og organisere seg i bofellesskap utenfor sentrum der de dyrket maten sin selv. Dette er på sett og vis forløperen til de større boligprosjektene inne i byen. Da krigen var over og sosialdemokratene var kommet til makten, kjøpte de opp masse eiendom i og rundt byen på billigsalg.
Støttet av det jødisk-liberale miljøet i byen, men også blant hovedstadens mange intellektuelle, tok reformarbeidet til. Den akutte bolignøden, arbeidsledigheten og fattigdommen sto øverst på dagsordenen. 8-timersdagen ble innført. Det samme med arbeidsledighetstrygd. Leietakere fikk betydelige rettigheter som gjorde at de ikke kunne utnyttes eller kastes ut av grådige utleiere.
Og nå skulle det ikke bygges flere knøttsmå, mørke leiligheter uten vinduer og toalett. Boligblokker som strakk seg hele kvartaler ble tegnet. Fellesskapstanken sto sterkt. Og nå var det kommunen som skulle bygge.
Godt hjulpet av arkitekt-elevene og -idéene til legendariske Otto Wagner, poppet snart titalls boligkomplekser opp rundt om i Wien. De var stramme, firkantede og funksjonalistiske. Alt som ikke hadde en funksjon, ble luket vekk. Blokkene, de såkalte gemeindebau – fellesskapshus – ble laget med vinduer i alle rom – og med toaletter.
De kom med store utearealer der barna kunne oppholde seg sammen. Det ble bygget barnehager og badebasseng. Barnas utvikling, helse, fysikk, utdannelse og oppdragelse var slett ikke bare foreldrenes ansvar, det var like mye fellesskapets ansvar. Den dag i dag troner Karl-Marx-Hof, George-Washington-Hof og andre monumentale byggeprosjekt fra den første fasen av Røde Wien i bybildet.
– Bygningene ble utformet for å ivareta dette. Det var ingen barnerom i leilighetene, barna skulle være sammen. Likedan kom byggene med felles vaskeri og kjøkken. Kvinnene skulle utføre husarbeidet i fellesskap. Samfunnet grep inn i livene til folk på en måte de ikke hadde opplevd tidligere. Ikke alt var like populært. Konfliktene var mange. Mange kvinner ønsket ikke å blottlegge klærne og skittentøyet for andre. Og kommunens ekteskapsrådgivning ble heller ikke noen suksess, forteller Schwartz.
Tildelingen av leiligheter ble basert på et poengsystem. Fysiske handicap, fattigdom og trangboddhet, hvor lenge man hadde bodd i Wien, graviditet, mangel på kjøkken var noen faktorer som kunne gi ekstra poeng og dermed fortrinn i boligkøen. Det var denne offensive og sterkt offentlig styrte boligpolitikken som fikk internasjonal oppmerksomhet.
Med en stor kommunal eiendomsportefølje, satt byrådet i Wien med makten. Men hvordan skulle denne kolossale boligbyggingen finansieres? Det hadde neppe vært mulig uten den elskede og hatede finansråden, Hugo Breitner, som styrte økonomien i byen med jernhånd fra 1919 til 1933. Han innførte en rekke skatter, blant annet en sterkt progressiv eiendomsskatt. Men også en «luksusskatt», den såkalte Breitner-skatten, som avgiftsbelagte alt sosialdemokratene regnet som luksus: Biler, alkohol, underholdning, bordellbesøk, hesteveddeløp og mye annet.
Den gamle bankmannen Breitner var knallhard på at budsjettene skulle være i balanse. Det skulle ikke brukes penger som ikke fantes. Han nektet å ta opp lån og gjøre seg avhengig av bankene. De nye skattene ga kommunekassa 103 millioner shilling i året, fremhevet sosialdemokratene i 1923. I sine valgkampbrosjyrer og plakater brukte de Breitner-skatten for alt den var verd. Blant arbeiderne var nemlig skatten populær, siden den først og fremst var rettet mot de rike.
«Dette er like mye som myndighetene i Wien bruker på sin boligbygging. Hvis leietakervernet skal opprettholdes, må kommunen bygge leiligheter. Disse skattene er derfor prisen å betale for å sikre disse rettighetene, byggingen av nye leiligheter og for å styrke kulturen til de brede massene av folket», het det i valgkampmateriellet.
Også det nasjonale politiske klimaet skulle vise seg å spille på lag med sosialdemokratene i Wien, selv om landet var konservativt og styrt av kristendemokratene, og mens antisemittismen var i vekst. Wien var nemlig frem til 1920 en del av den østerrikske delstaten Niederösterreich.
Men resten av delstaten ville ha minst mulig med det røde Wien å gjøre – og slett ikke ha byen som sin delstatshovedstad. Det gjorde at Wien fikk bryte ut og få status som Østerrikes niende delstat. Og dermed kunne byen dra nytte av skattleggingen på alle tre administrasjonsnivåer: I tillegg til den føderale skatten, som ble overført til delstatene, kunne bystyret i Wien etter delstatsløsrivningen også skrive ut skatter både på delstats- og kommunalt nivå.
Reformene handlet ikke bare om boligbygging. Store parkanlegg ble anlagt. Det kom en storstilt satsing på kollektivtransport. Og inspirert av ideene fra Montessori-skolen, skulle også den strenge, pensumbaserte og lærerstyrte undervisningen, forandres. Nå skulle elevene være i sentrum. Gjennom mer praktisk rettet undervisning, prøving og feiling, skulle de ikke bare lære, men også erfare.
– Dette ga seg blant annet utslag i hvordan skolene ble bygget. Før var klasserommene rektangulære, nå skulle de være kvadratiske. Læreren skulle tettere på elevene, de skulle behandle dem med respekt og vennskap. Rommene skulle kunne endres. Noen fag fikk spesialrom. Og det var klasserom med masse dagslys. Elevene skulle lære å tenke selv, bli selvstendige, ta ansvar for seg selv. Ikke bare pugge og lære seg å gjengi det de hadde lest i lærebøkene, forteller Werner Michael Schwartz
Men reformene gikk enda lenger. Og det er her historikeren mener at de mer problematiske sidene av det sosialdemokratiske eksperimentet tydeligere skulle vise seg. For ikke bare skulle samfunnet endre seg, det skulle også menneskene.
Sosialdemokratene, og den såkalte «austro-marxismen», tok mål av seg å videreutdanne hele befolkningen, slik de senere kunne få en dypere forståelse av sosialisme. Røde Wien var en massebevegelse. Sosialdemokratene vant alle valg – og hadde fortsatt rent flertall. Store folkemønstringer og propagandaarrangementer med titusener av deltakere ble med årene et vanlig skue. Den fysiske fostringen av innbyggerne ble viktigere.
– Det skulle bygges mennesker som var sunne og friske. Derfor ble det lagt stor vekt på idrettsanlegg, svømmeanlegg, helse og hygiene. Det er mange som mener at alt dette kan ha lagt grunnlaget for noen av elementene i nazismen som vokste frem. Det var en mangel på kritisk tenking rundt dette, sier Schwartz.
Den globale økonomiske krisen i 1929 rammet selvsagt også Wien. I Østerrike var nasjonalsosialistiske og fascistisk ideologi på fremmarsj. Landet var dypt splittet mellom de røde og de svarte kristen-konservative, som ble stadig mer autoritære.
I 1933 satte kanseller Engelbret Dollfuss nasjonalforsamlingen til side og tok all makt i landet. Året etter ble sosialdemokratene i Wien tvunget fra makten, etter væpnet opprør og kortvarige opptøyer. I 1938 marsjerte Nazi-Tyskland og Adolf Hitler inn i sitt gamle hjemland, møtt av mange tilhengere, i annekteringen som fikk navnet Anschluss. Østerrike hadde opphørt å eksistere.
Etter 2. verdenskrig gikk sosialdemokratene – nå SPÖ – rett tilbake til makten i Wien gjennom frie valg. Siden har de uavbrutt styrt hovedstaden med i dag 1,9 millioner innbyggere. Wien er igjen blitt et mønsterbruk for sosialdemokrater. Men også for andre som er nysgjerrige på moderne byutvikling og boligpolitikk.
Like ved Gasometer, de gamle enorme gasstankene i Wiens 3. distrikt, ligger de kommunale etatene Wiener Wohnen og Wohnservice. Det Røde Wien fra 1920-årene lever nemlig videre i en offentlig boligpolitikk det finnes få andre eksempler på i verden. Wien kommune har i dag helt eller delvis kontroll på rundt 66 prosent av alle boliger i Wien.
– Det gjør at vi kan kontrollere boligprisene i byen ganske betydelig. Det igjen fører til at folk flest har råd til å bo i gode leiligheter og at en ikke altfor stor del av lønningene går til husleie. Det er en sosial boligpolitikk som jeg ganske enkelt ikke forstår at flere tar etter. Jeg er personlig overrasket over at Oslo Arbeiderparti ikke har en mer offensiv boligpolitikk.
Kvinnen foran meg heter Tove Raiby. Hun satt som bystyrerepresentant i Oslo for Arbeiderpartiet på 1980-tallet. I snart 30 år har hun bodd og arbeidet i Wien. I dag jobber hun i rettshjelpsinnstansen for leietakere i byen. Hun møter meg sammen med sin sjef, Josef Cser i Wohnpartner.
– Vil du si at Wien fortsatt er Røde Wien?
– Både ja og nei. Den gang skulle de bygge et helt nytt samfunn. Slik tenker vi ikke i dag. Men mange av prinsippene er gyldige fortsatt. Boligpolitikk, utdannelse, infrastruktur og helse – og sterk offentlig styring. Jeg liker at byen ikke har solgt og privatisert sine mange tjenester, sier Josef Cser.
Det er altså boligpolitikken som har fått størst oppmerksomhet. Med et årlig budsjett på rundt 800 millioner euro, sørger kommunen for boligstøtte til folk med lav inntekt, renoveringer av gamle bygg og leiligheter, og ikke minst å fortsatt bygge gemeindebau – kommunale fellesskapshus/boligblokker.
– Den aktive boligpolitikken – og de lave leieprisene – gjør at vi unngår at noen områder blir vesentlig dyrere å bo i enn andre. Dermed unngår vi ghettofisering. Det er stor sosial ro i Wien, forskjellene blir utjevnet. Jeg er veldig stolt over at vi i Wien ikke har noen farlige områder man ikke bør gå i. Å se på noens adresse i Wien, sier deg lite om sosial eller økonomisk status. Alle kan finne seg en god leilighet til en fornuftig pris, sier Cser.
Kommunen sørger for boligbygging gjennom enten å bygge selv, eller å yte gunstige lån, med ditto betingelser til ideelle boligbyggerlag som står for byggingen. Syv euro koster en kommunal leilighet per kvadratmeter i måneden. Det gjør at en bolig på 100 kvadrat, koster rundt 7.000 kroner per måned i leie. I tillegg kommer strøm, gass og vann. Politikken gjør at bare 18 prosent av innbyggerne i byen eier sin egen leilighet, forteller de to. Hvert år bygges 6.000 nye halv- eller helkommunale leiligheter i Wien. Nye, store byggeprosjekter og byutviklingsprosjekt er underveis.
– I Wien står boligen i sentrum for all politikk. Et godt liv starter der. Du trenger et trygt ankerfeste i livet. Uten en leilighet får du ikke bankkonto eller lån eller kanskje jobb. Alt starter med et sted å bo, sier Tove Raiby.
Josef Csar mener kåringene til verdens beste by å leve i – og at Wiens innbyggere flest trives godt – ikke er noen garanti for at dagens system vil bestå. Neste år er det lokalvalg. SPÖ fikk 39,6 prosents oppslutning ved siste valg og er avhengig av støtte fra de grønne for å styre videre.
De politiske motstanderne, i første rekke de konservative i folkepartiet ÖVP, mener kommunen kan drives langt mer effektivt og at private må slippes mer til i boligmarkedet. Det kan bety salg av kommunale leiegårder.
– Det høres kanskje paradoksalt ut, men folk begynner å ta dagens system for gitt. Det er vanskelig å forklare folk hvorfor dette er bra. Folk synes det høres spennende ut med nye ideer. Å styre en by i 100 år gjennom valg er lang tid…
Follow