CHICAGO: – Vi forsøker å komme i gang med livene vårt. Vi forsøker å finne et hjem og å starte på fremtiden. Men vi kommer liksom ikke videre…
(Denne kronikken ble publisert i Fredriksstad Blad 12. oktober 2016).
Akilah Thompson (25) sitter i sengen i det lille rommet hvor hun bor, i West Crystal Street i Chicago. Det er tirsdag, sent på ettermiddagen. Hun er nettopp tilbake. I dag har hun demonstrert mot sin egen arbeidsplass, McDonald’s, noen kilometer unna.
Det var både godt og vondt på samme tid, innrømmer hun. Hun er litt nervøs. 25-åringen er redd for å miste jobben. Da vil tilværelsen, alt, rakne.
Hun har nettopp vært innom og hentet datteren Aliyah i barnehagen og handlet i butikken. Jentungen kaver rundt i sengen og skriker. Akilah ligger rett ut og kikker tomt ut i luften. Armene og bena verker. Dagen har vært lang i dag.
De har ikke noe annet sted å være enn i denne sengen. Det er mørkt. Bare det rødlige flimmeret fra tv-apparatet lyser i rommet. Klærne ligger i hauger oppetter veggene. På et lite bord står kopper og tallerkener.
Familien bor på trange 15 kvadratmeter hjemme hos bestemor i Humboldt Park.
Slik har den amerikanske drømmen endt for millioner av mennesker.
– Jeg har mine håp og drømmer. Men jeg har ikke tid til å løpe etter dem. Hver dag er en kamp for å overleve. Jeg har ikke noe ekstra. Ikke ekstra energi, ikke ekstra tid, ikke ekstra penger. Alt er fra hånd til munn, dag for dag.
Alikah og 20 millioner andre amerikanere tjener i dag mindre enn 10,10 dollar i timen. Mange må ha flere jobber for å overleve. De har knapt fritid eller tid til barna.
Kampen for å løfte den nasjonale minstelønnen og for å heve levekårene til den tidligere middelklassen er blitt en av de viktigste valgkampsakene i høstens presidentvalgkamp mellom Hillary Clinton og Donald Trump.
Men årets presidentvalgkamp handler om så mye mer:
Den er til syvende og sist en kamp om Amerikas sjel, om hva og for hvem USA skal være. Intet mindre.
I Trump-bevegelsen finner vi nemlig ikke bare et økonomisk opprør, men også en kulturell og etnisk protest mot det åpne, multikulturelle og globale, moderne samfunnet: Det vi er vitne til – manifestert gjennom en rasende Donald Trump – er på sett og vis krampetrekningene fra det gamle Amerika, der en hvit, økonomisk velstående og dominerende middelklasse styrte samfunnet fra topp til bunn.
Det er rett inn i denne verdenen og i disse konfliktene vi ønsker å ta med publikum når vi i kveld presenterer det Fritt Ord-støttede multimediaprosjektet Hard.Land på Litteraturhuset Fredrikstad. Gjennom bilder og ikke minst videoer kommer vi tett på mange av de menneskene vi har møtt.
I til sammen ni uker i 2014 og 2015 reiste jeg og den prisbelønte VG-fotografen Espen Rasmussen 4000 kilometer gjennom det gamle industri-USA i det nordøstlige delen av landet, i det såkalte Rust Belt.
På få tiår for hundre år siden gjorde industrien her USA til en supermakt som struttet av rikdom og virketrang. Men fabrikkene fødte et barn til: Sammen med fabrikkpipene reiste en ny klasse seg i USA:
Blue Collar America. Arbeidermiddelklassen.
Og med den:
The American Dream. Den amerikanske drømmen.
Så vi satte oss i bilen og kjørte fra sted til sted mellom Chicago og New York i et forsøk på å finne svar på hva som har skjedd med arbeiderklassen i Amerika, de mange millionene som bygget verdens mektigste nasjon bare for noen tiår siden, med hendene og musklene.
Vi hadde ikke en enste avtale før vi dro. Vi begynte bare å snakke med folk. Og snart ble vi invitert inn i hjemmene og livene til dem vi møtte.
Overalt hvor vi kom, stilte vi spørsmålet: Lever drømmen fortsatt? Eller er den død, slik Trump hevder? For bakteppet er mørkt:
* Millioner av godt betalte industriarbeidsplasser er tapt i nedgangstider og i den globale konkurransen de siste tiårene. Fabrikkdøden er omfattende i USA.
* Mange av disse tidligere godt betalte jobbene, er erstattet av arbeid i serviceyrker med langt lavere lønn. Fabrikkarbeid, med god lønn og helseforsikring, er byttet ut med jobb på fastfood-restauranter, på hoteller, i butikker. Mange må ha to og tre jobber for å overleve.
* Minstelønnen har så godt som stått stille de siste tiårene. Målt i dagens pengeverdi, var den nasjonale minstelønnen høyere på 1970-tallet enn i dag.
* Også andre lønninger har stått stille. Samtidig har levekostnadene gått opp. Det betyr at kjøpekraften er betydelig redusert for svært mange ordinære arbeidere. Mange har ikke lenger råd til det de tok for gitt for få år siden: Gode helseforsikringer, å dra på ferie, kjøpe ny bil og å sende barna på college.
Arbeidermiddelklassen har fått et nytt navn: ”The Working Poor”.
Scott Vogel jobber i fagforeningen Service Employees International Union i Chicago. Han merker frustrasjonen godt. I dag er han ute og deler ut brosjyrer. Scott forsøker å mobilisere støtte for at delstaten Illinois skal heve minstelønnen fra 8,25 til 15 dollar, slik storebrødrene New York og California har bestemt seg for å gjøre.
– Den amerikanske drømmen er døende. Noe må gjøres. Vi merker dette når vi snakker med folk. De ser prisene går opp, mens lønningene står på stedet hvil. De ser familiemedlemmer som ikke kommer seg i arbeid. Nedgangen har pågått lenge, med den økonomiske kollapsen i 2008 slo bena under veldig mange, sier han.
Vårt Hard.Land-prosjekt har ikke som mål å svare på alle spørsmål om USA. Men menneskene vi har truffet, de gir oss en bedre forståelse av landet og stemningen.
Det er det vi håper å kunne formidle i kveld.
Follow