Barna kaster seg i «lianer», klatrer og hyler av skrekk når de må balansere på et tau nesten tre meter i været. Uten sikring.
Denne kommentaren sto på trykk i Dagsavisen 29. april 2015. Den ligger på nett her.
WIEN (Dagsavisen): Det er ikke mer enn et par generasjoner siden vi nordmenn levde ganske annerledes enn vi gjør i dag. I 1970 bodde 66 prosent av befolkningen i byer eller tettsteder. I dag bor hele 8 av 10 nordmenn tett sammen. Vi bor stadig mer innpå hverandre, bruker bilen svært mye, bor i større hus med plass til innelek, har fått elektroniske dingser til barna og bedre råd, men kanskje viktigere enn alt annet – eller som et resultat av det: Foreldrene organiserer barns fritid på en helt annen måte enn før.
Den tradisjonelle frie uteleken har tapt.
Det er slutt på knekt bein, pøsen går, blåveis, fotball på løkka eller krig i skogen. Borte er den tiden da barna kom hesende inn etter skolen, kastet ranselen inn på rommet, trykket i seg en brødskive med sukker på – og forsvant ut. Helt til det ble mørkt og en bekymret mor måtte rope dem inn.
Nå er det kjøring fra den ene aktiviteten til den andre. Engasjerte foreldre på sidelinjen følger med, planlegger og organiserer. Stort sett. Vi kjøper trampoliner og huskestativ. Vi liker å ha barna i nærheten slik at vi kan følge med. Jeg skal ikke bruke noe tid på å ønske oss tilbake. Nostalgi og historier om gamle dager, slirekniv og hytter i trærne hjelper ikke dagens bybarn med å være i aktivitet.
Det er bare å konstatere at vi lever i en annen tid. Dette må få konsekvenser for hvordan vi og politikerne må tenke når byene skal utvikles og planlegges.
Barn leker ikke i skogen lenger, de vil leke der de bor. I byen. Da blir spørsmålet: Hvordan skal de leke? Med hva – og hvor?
Jeg bor for tiden i Wien. Den østerrikske hovedstaden har en lang historie som stor og viktig europeisk by, men den har samtidig klart å utvikle seg til en moderne storby. Wien har vunnet eller kommet topp-fem på svært mange rangeringer de siste årene over hvilke byer i verden det er best å leve i. En av grunnene er de mange tilbudene for barna i byen, private, men i høyeste grad offentlige. Byen har ganske enkelt gjort et politisk valg: De har valgt å satse på barn og bruke masse penger på dem. Fritidstilbudene er mange og varierte, men det er lekeplasspolitikken som har imponert meg mest.
Wien har brukt svære summer på hele 1.360 små og store lekeplasser i nærområdene, men også i de store parkene. Nye, smarte og utfordrende lekeplasser for barn og voksne er stadig under bygging. Hver ettermiddag og i helgene er det proppfullt på disse samlingsplassene. Flere steder finner man utfordrende klatreløyper som krever konsentrasjon, balanse og styrke – og som utvikler koordinasjonen. Her har sikkerhetshysteriet måtte vike. Løypene er noen ganger høyt oppe, krevende og heldigvis helt uten sikring. Her er sjansene absolutt til stede for kul i hue og knekt bein.
Barna elsker det. Barn elsker risiko. Det er jo tross alt det de lærer av.
Andre steder finner man slynger, lianer, store klatretårn og vann- og sandområder hvor barn kan bygge og holde på for seg selv. Det er skateparker og BMX-triksebaner, grønne sletter til løkkefotball og andre aktiviteter. Det er fotball-, volleyball- og basketballbinger med gittertak mange steder i byen, de er nesten alltid fulle av ungdommer. I vinter bevilget byen ytterligere 1 million euro, nær 9 millioner kroner, til lekeplassutvikling. Men penger er ikke alt. Det er en annen viktig komponent som må til for at en slik politikk skal lykkes: Plass.
Politikerne må båndlegge arealer til moderne lekeområder. Her vender jeg hjem til den norske virkeligheten. For som regel er det private utbyggere som står i bresjen for utviklingsprosjekt i byene og i styrerommene diskuteres det nok sjelden høyden på klatrestativene. Der er det kvadratmeterprisen som teller – og å få utnyttet arealene mest mulig, slik at man tjene mest mulig penger på investeringene. Ikke noe galt i å tjene penger. Men noen må ha i oppgave å tenke på helheten, på byen som sådan og menneskene i den. Hvis ikke taper ofte den store, gode lekeplassen.
Det er her politikerne må være sterke. Byutvikling kan ikke overlates til private utviklere. Skal norske byer bli moderne og levelige for familier, må det mange steder en langt tydeligere politisk styring til. Politikere må bli tøffere. De må sette av plass, stille krav til eiendomsutbyggerne og være villige til å bruke penger på store og gode lekeplasser og grønne lunger. Norske byer må også ha plass for barn og unge. Ikke bare la dem henge rundt et kjøpesenter.
Den svenske forskeren Märit Jansson har intervjuet 141 barn fra 6 til 11 år om å leke ute. Til forskning.no ved juletider var hun tydelig på at barn ikke orker dilldall. Det er ikke nok å montere opp et huskestativ, klippe over en snor og kalle det en lekeplass. «Det designede, trygge og vakre er ikke alltid like interessant for barna», sier landskapsarkitekten ved Sveriges landbruksuniversitet. «Særlig de eldre barna sa at det ikke var noe å gjøre der. De fikk ikke nok utfordringer. Barna vil gjerne være medskapere, de vil kunne påvirke lekeplassen, få fysiske utfordringer og skape egne rom på og rundt apparatene. Gjennomregulerte lekeplasser, med gummimatter og detaljert design, blir vanskelige å endre», fortsetter Jansson.
Så da blir spørsmålet om den finnes nok kompetanse i kommunestyrer og rådhus til å lage disse moderne lekeplassene som skal bli barnas tumleplass, kanskje i mange tiår fremover. Regjeringens rikspolitiske retningslinjer for lekeplasser og utearealer, utdypet i et rundskriv fra 2008, gir en del generelle føringer til kommunene om at det skal holdes av godt med arealer til barn og at våre unge skal involveres i planleggingsprosessen. Noen kommuner får det kanskje til, men jeg tviler på at det er dette dokumentet lokalpolitikere flest bruker som kompass når de setter i gang store byggeprosjekt. Hvor tøff staten er i å følge opp sine egne retningslinjer, er et annet spørsmål.
Kanskje er det på tide at man utvikler en ny, mer konkret lekeplasspolitikk, slik at rådmenn har noe håndfast å forholde seg til i møte med eiendomsutviklere og politikere som tror en grønn flekk, noen benker og friserte trær på et steinlagt torg er nok.
Hvis ikke kan leken tape – og barna forsvinne enda mer inn.
Follow